| |
Fjelltopper, marsvin og Jesus
 Etter femti minutter flyving sørvest fra Bogota slipper den kvinnelige piloten flyet bestemt ned mellom fjelltoppene. Vi har landet på flyplassen i Pasto i fylket Nariño hvor vi skal besøke en misjonskirke og en sosial stiftelse de har opprettet. På flyplassen som får Geiteryggen til å minne om en storflyplass blir vi hentet av pastor Jesus Oviedo (Hesuss Åbjiedå) og Fabio. De to blir våre guider og gode venner i to intense døgn i grenseområdene mot Ecuador.
Vi befinner oss langt sør i Colombia, høyt oppe i Andesfjellene. Klimaet varierer etter høyden, nede i dalene er det deilig sommervarme, mens på toppene er det høstkaldt og frysent. Svein Flaten, Monica Guerrero og Øyvind Slåtta er reisefølget som sammen skal bli kjent med misjonskirken i småbyen Ipiales.
Pastor Jesus er fattiggutten som ble slakter som far sin og som drakk seg gjennom det meste av ungdomstida. ”Alle problemer kan løses med en machete(jungelkniv)” var visdommen han fikk med seg hjemmefra, og det resulterte i at han før han ble ferdig med grunnskolen måtte sone sin tid i fengsel. Etter en tid ble Jesus Oviedo kjent med sin navnebror Jesus (Kristus), og livet ble snudd på hodet. Det ble slutt på drikking og vold, og livet fikk en helt ny retning og mening.
I elleve år har pastor Jesus Oviedo vært leder for en misjonskirke som fremmer nettopp det han selv har opplevd, at budskapet om Jesus er relevant og kan forandre liv i vår tid. Akkurat det er Fabio et av de ferskeste vitnene på, for fire måneder siden var selvmordsbrevet hans ferdig skrevet, og han var på vei til å gjøre noe dumt da pastor Jesus ringte. Fabio lyttet, trodde, og nå er Fabio en ivrig disippel av Jesus. (Kristus og Oviedo)
Etter mange timer kjøring ankommer vi byen Ipiales. Her blir vi tatt med på en liten sightseeing av Humberto. Han viste oss blant annet den katolske kirken ”Las Lajas” som er kjent for å være en av sør-amerikas mest spektakulære byggverk med sin karakteristiske beliggenhet i en dal. (se bilde). ”Hva lever folk av i denne byen,” spurte vi Humberto. ”Smugling,” svarte han momentant, og vi flirte litt oss i mellom. Dagen etter inviterte han oss med til grensebyen Tulcan i Ecuador. Før vi visste ordet av det var bagasjerommet i bilen fullt av smuglervarer, og vi ble ufrivillig vitner på veldig nært hold til hvordan matvarer smugles over grensa mellom Colombia og Ecuador.
Gjestfriheten i Ipiales var forbilledlig. Vi gikk aldri sultne, og vi ble hentet og kjørt og invitert i et sett de to døgnene vi var i byen. Standardspørsmålet var alltid: ”Har dere spist cuy?” Inntil lørdagslunsjen måtte vi svare nei, men da kom endelig dette berømte kjøttet på bordet. ”Det ser ut som rotte og smaker som hare” var det vi visste fra et søk på internett, og jammen hadde internett rett også denne gangen. Det nærmeste norske dyret som cuy kan sammenliknes med er marsvin.
Hovedhensikten med reisa til Ipiales var verken å smugle eller å spise marsvin, men derimot å bli kjent med den sosiale stiftelsen som misjonskirken i byen nå er i startgropen med. Lørdag hadde vi et langt lunsjmøte med styret for stiftelsen, og de forklarte oss sine ønsker, tanker og visjoner for fremtiden. De ønsker å jobbe med vanskeligstilte barn, alenemødre og menneskerettigheter. De vil bruke ulike strategier for å oppnå sine mål, men i stor grad handler det om å spre kunnskap om ulike temaer. De tenker verken å bygge noen institusjon eller kjøpe noen svære bygg, men de vil jobbe med det de har tilgjengelig. I kirka finnes det rike menneskelige ressurser i form av godt utdannede folk innenfor helse/juss/økonomi, og det er disse kreftene de vil dra nytte av. Det første store prosjektet som stiftelsen nå skal gjennomføre er å forske på årsakene til at selvmordsraten i Ipiales er Colombias høyeste, og hva som kan gjøres med dette.
Monica og Øyvind som til daglig er ansvarlig for sammenslutningen av sosialprosjekter i det colombianske misjonsforbund (APC) ble veldig fornøyd med det vi så og hørte. Strategiene som stiftelsen velger å jobbe med er helt i tråd med det som er trenden innenfor bistand per i dag, nemlig at det er bedre å forebygge enn å behandle, og det er bedre å hjelpe folk der de er enn å institusjonalisere folk. Vi gleder oss til å følge utviklingen.
Ipialesbesøket ble avsluttet med søndagsgudstjeneste i misjonskirken. Et stort lokale ble smekket fullt med 200 mennesker fra alle samfunnslag og aldre. Lovsangen fenget. Svein Flaten delte Guds ord på en fremragende måte. Vi fikk hvert vårt skjerf i gave, og sa farvel til en gruppe mennesker vi gjerne vil se igjen. En gruppe mennesker som vil utgjøre en forskjell i byen sin. Og som kommer til å få det til.
Tilbake til artikkeloversikten
|
|
